Også på nettet kan du få din sårt tiltrengte latterdose. I Norge er Lillelørdags hjemmesider blant de mest besøkte og populære morosidene. Og de preges først og fremst av hete debatter omkring "Min drømmeserie", der brødrene Kvalsviks og deres bestevenn Vidars spennende liv i Arendal blir analysert opp og ned. Her er noen av de temaene det koker rundt:

1) Hvem er Øystein egentlig?
Flere personer hevder at Øystein lider av spaltet personlighet. Blant debattdeltakerne er det folk som mener å ha sett Øystein som foreleser på Blindern og dem som mener at han er «den uekte sønnen til den landskjente værmann Vidar Theisen».

2) Har Jan Tore sviktet sin dialekt?
En bruker er tydelig skuffet over at de har observert Jan Tore snakkende med Oslo-dialekt i programmet. Noen mener at det skyldes at han er nødt til å snakke kunstig for å tilfredstille de unge lisensbetalerne i Oslo. Andre mener han har snakket sin egen dialekt hele tiden, men at vedkommende kanskje tenker på en som heter Harald som ligner ganske mye på Jan Tore?

3) En ivrig seer har notert seg en liten glipp i Drømmeserien:
Bussen som Vidar tok fra Arendal til Oslo for å klare opp i om Evinrude og Johnson er laget av samme produsent, gikk egentlig fra Arendal til Grimstad. Han kunne nemlig skimte Fevik i bagrunnen!

Er du interessert i å slenge deg på i debatter om Peder fra Froland, Johnson vs. Evinrude påhengsmotorer og den evige problemstillingen rundt rifla vs. glatt pomfri, kan du hooke deg opp på følgende addresse: http://nrk.hiof.no/lill/
!LG




Espen Lind, eller Sway som han kalles blant fans, har gjort seg bemerket på flere enn en måte. Ikke bare har han gitt ut et album som lanserer et alternativ til den typisk norske måten å tenke lyd på. I tillegg har han som første norske artist fått lagd et CD-ROMspill, hvor det nye CD+ systemet benyttes. Noen data-nerd kan han imidlertid ikke sies å være.

- Jeg har faktisk ikke kommet meg helt igjennom spillet selv engang. Noen Nintendo-fan er jeg heller ikke. Hele idéen med å lage spill begynte i det små med noen ganske enkle greier, men så sa i-Focus i Tromsø seg interessert i å være med og lage et større opplegg. Det var kult på den måten at vi bidro til å markedsføre hverandre gjennom dette prosjektet. Timingen var også bra, så vi fikk akkurat benyttet oss av CD+, dvs. at man får CD-ROMsporet usynlig for vanlige CD-spillere slik at man unngår at CDen begynner med masse ulyder som er skadelige for høytalerne. Vi var først her i landet med det, faktisk bare et par uker for seine til å bli første artist i verden.

Ser du det som viktig å være tidlig ute?
- Nei, langt ifra. Det er forsåvidt morsomt å være pionerer på et område, men man bør unngå å gjøre det til noe mål i seg selv. Da blir det bare teit.

Hvordan vil du definere ditt forhold til teknologi?
- Jeg blir fascinert av teknologien, av morfing og den type nye ting, men uten at jeg går helt av hengslene. For meg er data først og fremst en praktisk ting. Espen forteller at han sverger til Q-base for Mac når han skal programmere musikk. Han begynte med programmet allerede da Atari lanserte det, og har senere vært innom både Easy Trax, Performer Vision og Hybrid Arts.

- Fordelen med Q-base er at det er så enkelt å bruke, og så utrolig oversiktlig. Jeg satte veldig pris på at det kom for Mac, slik at jeg kunne unngå bugs'ene som plaget Atari-versjonen. Hele albumet er forsåvidt lagd på Mac´en. Jeg bruker stort sett bare samples, i tillegg til gitar og vokal.
Sways forlovelse med dance-artisten Stella Getz har blitt behørlig omtalt i dagsavisene, men hvor var det egentlig de møttes - på internett?
- Nei, jeg er ikke engang tilkoblet. Selvsagt har jeg prøvd det hos kompiser, men jeg har ikke blitt hekta. En lei effekt av internett er at folk blir sittende med det dag og natt, nesten som zombier. Det er så mye å kikke på at man lett får kastet bort en hel dag uten å ha gjort noe. Jeg ser det egentlig som en fordel at jeg hverken har internettilkobling eller spill på min Mac. Jeg bruker den kun til tekstbehandling og Q-base.

Men du har jo egen web-side?
- Ja, det er noe i-Focus har fikset. Det er litt flaut, men jeg har faktisk ennå ikke vært inne og sett på den.

Tekst: Stig Jakobsen
Foto: Stian Andersen



Fremtiden er kommet for å bli! Det høres innlysende ut, men i en tid da det som var i går ikke lenger er i dag, hvor vareproduksjon erstattes av kunnskapsproduksjon, DNA av bits og individet lett lar seg oppsummere i et nummer, er det behagelig å snakke om forandring som om den var konstant. Ikke engang Hollywood, tidligere tiders produsent av drømmer, fremtid og trygghet stiller opp lenger, men lanserer tekno-angstskapende filmer av typen "Sneakers", "Lawnmover Man", "Johnny Mnemonic" og nå sist "Nettet" på løpende bånd.
      "Nettet" handler om data-doktoren som kommer over et program hun helst burde ha forlatt uåpnet. I et forsøk på å få disketten tilbake begynner eieren å rote med Angelas personlighet. I et samfunn der "social security"-nummeret ditt er den mest håndgripelige form for trygghet det offentlige har å tilby, blir den unge data- nerden utstyrt med en ny identitet av typen "prostituert, ettersøkt og ute på prøve".
Eksistensielle filosoferinger omkring hvem man egentlig er, blir plutselig til en høyst reell og marerittaktig virkelighet.
      På en ganske lettvint måte sneier "Nettet" innom grunnleggende problemstillinger det nye teknologiske nettsamfunnet stiller individet overfor. Skal vi akseptere at den vi ringer til får vårt telefonnummer opp på sin display? Får RIMI lov til å konstruere en forbruksprofil av meg med utgangspunkt i alle de gangene jeg betaler med bankkort? Og er det Georg Apenes eller Jon Bing som representerer fremtiden gjennom sin teknopessimisme og ditto optimisme?
      Det er et faktum at flere og flere vet hvor du bor. Problemet er at færre og færre stopper ved inngangsdøren. De banker ikke en gang på.
Jan Sverre Syvertsen

LOOP: [Forside] [side 1] [side 2] [side 3] [side 4] [side 5]