Dutch Open
og det som skjedde forut....
Tekst: Herman Buurveld (Oversatt av Tor Linnerud)
Foto: Chris de Beer

Tidlig i 1997 annonserte Nederlands Moto Guzzi Klubb (MGCN) sin andre årlige sportsweekend på Assenbanen. Som i 1996 ville den bli arrangert samtidig med Dutch Open, og i samarbeid med Motorcycle Club Assen (MCA). Helgen alt skulle skje var 31. mai og 1. juni. Det satte en ekstra spiss på arrangementet at MGCN kunne feire 25 års-jubileum og MCA 75 års-jubileum. Dette var en god grunn for oss til å tegne oss for den helgen. I løpet av helgen ville medlemmer av MGCN få anledning til å kjøre på banen, og få registrert sine rundetider av offisiell tidtaker. For den anledningen blir National Circuit på en lengde av 3913 meter benyttet.

Etter hvert som dagene går, og tiden nærmer seg, dukker alltid Murphy opp med sine lumske planer. Det skjedde søndagen før sportsweekenden. Simone og jeg skulle til Krimpen aan den Ijsel, omtrent 135 km hjemmefra, for å feire min fars 60 års fødselsdag. Da vi ankom dryppet det små oljedråper fra belgen mellom gearkassa og svingarmen. Ikke noe å bekymre seg om så lenge det ikke var olje på bakdekket, og problemet kunne sikkert fikses senere i uka. Da vi kom hjem senere på dagen, så vi foruroligende store mengder olje på bakdekket, eksosanlegget og alt det andre som befinner seg på den bakre del av sykkelen. Vel, dette ER noe å bekymre seg for. Fredagen strippet jeg bakenden av Le Mansen; det hadde blitt en bulk i kardangknutehuset på baksvingen på grunn av slangeklemme-skruen. Ved hjelp av et jernstykke og en tung hammer fikk jeg brakt huset tilbake til sin runde form. Belgen ble erstattet med en ny, og gearkassen fikk etterfylt den halve literen med olje som hadde forsvunnet. Da alle deler var på plass, og forhåpentligvis oljetett, var det på tide å sette kursen nordøstover.

Av samme grunn som vi ikke kunne besøke dette årets vårtreff i Norge, kunne vi heller ikke bo på banecampingen. Ikke noe stort problem siden Simone har familie boende både i og i nærheten av Groningen. Etter ca 180 km ankom vi Engelbert, en liten landsby rett øst for Groningen. En skikkelig strekning som ble kjørt godt over tillatt fart for å se om Le Mansen virkelig var fri for oljesøl, og det var den!

Lørdag. I følge programmet skulle inspeksjon av sykler og førere være mellom kl. 0800 og 1100. Vi reiste fra Engelbert kl. 0945, og var på banen kl. 1015. Vi sjekket inn på "velkomstsenteret" hvor vi fikk et startnummer for tidsregistrering, og kjørte så tunnelen under "Veenslang" til depotområdet for å klargjøre sykkelen for banen. Klargjøringen innebar taping av knuselige deler som blinklys, for- og baklys og speil samt festing av hovedstøtten. Inspeksjonen ble utført av funksjonærer fra Royal Dutch Motcycle Association, og innebar kontroll av forgaffel, tapingen samt førerens hjelm og bekledning. Deretter var det støytest. På Assen tillates 105 dB(A). Jeg var tett oppunder med 103 dB(A). Deretter var det briefing hvor alle førere ble ønsket velkommen til banen, og hvor betydningen av forskjellige flagg-signaler ble forklart og hva vi skulle forta oss om noe uventet oppsto. Jeg ble plassert i gruppe II, som skulle i ilden kl. 1300. Mens jeg gikk og ventet i "parc fermè" og så på de som kjørte i gruppe I, så jeg det ble viftet med gule flagg ved "Stekkenwal". Minst èn hadde hengitt seg til studier av asfalten fra så nært hold som mulig.



Kl. 1300 åpnet portene seg, og seks og seks ble vist ut på banen i følge med en ledersykkel. De første rundene kjørte lederen foran oss og viste oss idealsporet gjennom kurvene. Så måtte vi klare oss selv. I begynnelsen av andre runde opplevde jeg at et av forgasserstemplene ikke ville stenge i det jeg nærmet meg "The National Curve". Dette er noe jeg har opplevd bare en gang tidligere, og nå med the National Curve foran meg! Så, jeg kunne ikke bruke motorkreftene å bremse med siden motoren fortsatte å løpe på 6000 omdreininger. Andrerunden ble kjørt sakte, fulgt av et kort stopp i depotet for å sjekke forgasserene. Ikke noe uvanlig ble oppdaget. Lufttrykket før og etter stempelet kombinert med en mulig noe svak returfjær kunne ha gjort at stempelet hadde satt seg. Vel, det betydde "forsiktig" kjøring resten av tiden.

Gjennom første del erfarte jeg at når man kjører bane for første gang er det vanskelig å kjøre så fort som du vil. Du får lov, men det er noe i hodet ditt som hindrer deg. Det er for mye nytt å ta hensyn til. På veien mellom hjemme og jobben kjører jeg enkelte ganger over 200 km/t, men på banen var det tungt å komme over 160. Et annet ubehagelig fenomen oppsto hver runde i "Ramshoek". Dette er en lang venstrekurve som kan kjøres i høy hastighet, men Le Mansen ville ikke. Den begynte å vandre ved hastigheter over 100 km/t. Det kunne synes som det skyldes lavt lufttrykk i dekket, jeg hadde 2,3 kg, men 2,8 hadde nok vært bedre. Jeg må vente til neste års Dutch Open for å finne ut om det virkelig hjelper.



Rundetidene skulle offentliggjøres senere på dagen, så vi hadde tid til å spasere omkring i depotområdet og å se på treningen for søndagens løp. Kl. 1500 fikk vi resultatene med et sertifikat hvor beste rundetid sto. Min raskeste runde var 2:24,4, noe som tilsier en snittfart på 97,7 km/t. Neste års utfordring blir å få bestetiden under to minutter. For sammenligningens skyld; den offisielle tidtabellen går fra 1:48 som dårligste runde og ned til 1:22,50 som beste tid. Vi så på treningen i klassen "Sound of Thunder", og deretter dro vi tilbake til Engelbert for så å tilbringe aftenen i Groningen. Søndag. I dag er selve løpsdagen.

Vi ankom under opp-varmingen for Super Sports 400 debutant, og vi parkerte Guzziene på fører-området. Etter 400 debutant var det 600 debutant. Disse løpene er for folk som vil begynne med racing, og syklene kan kjøpes hos nesten hvilken som helst motorsykkelforhandler. Vi så løpene fra hovedtribunen. En frisk nordøstlig vind kjølte ansiktet som ble brent av solen. Under 600 løpet gikk vi tilbake til førerområdet for å starte opp Guzzien siden det neste på programmet var Moto Guzzi paraden på banen. Med en lederbil foran oss skulle vi kjøre en halv time på banen. Med erfaringen fra dagen før hadde jeg mer følelse med banen, men lederbilen kjørte ikke fort nok til å forbedre gårsdagens resultat. Dagens parade var da heller ikke ment for dette, men skulle kun være en Moto Guzzi parade. Etter paraden var det 1. Supersport 600, Supermono, Supersport 400, sidevogn, Battle of the Twins (BOTT), 2. Supersport 600 og til slutt Sound of Thunder (SOT).



Siden vi alle kjører Moto Guzzi, var dagens mest interessante løp selvfølgelig BOTT og SOT. Vi satt derfor på vollen ved Veenslang og nøt synet av de tunge firtakterene som tordnet forbi. Og hva er bedre enn å se en Guzzi bli først i begge løpene? I begge løpene var det Ian Cobby med Raceco Daytona Guzzi som var alt for rask for de andre. Begge løpene fikk også samme fører på andre og tredje plass, andre var nederlenderen Cees Doorakkers med en Yamaha TRX og tredje var Jens Hofmann med Kramer Daytona Guzzi. Med disse resultatene var det bare å se fram til Ducati Club Races søndag 10 august, hvor det igjen skulle være BOTT og SOT på Assen.

Best regards,
Herman

Herman Buurveld, Heerhugowaard, the Netherlands
H.A.Buurveld@inter.NL.net
http://huizen.nhkanaal.nl/~hermans

P.S. På slutten av min artikkel om Dutch Open skrev jeg om at jeg så fram til Ducati Club Races (18. gang) den 10. august. Til tross for tropiske temperaturer reste vi dit. Ikke med Guzzi - det var for varmt - men med bil (en 22 år gammel Toyota) for å få med oss en stor parasoll :-)

Resultatene fra Sound of Thunder, 10 august 1997, Assen:

  1. Ian Cobby, Raceco Moto Guzzi Daytona, GB
  2. Cees Doorakkers, Yamaha TRX, NL
  3. Makoto Suzuki, Jungushi Moto Guzzi 1100, J
  4. Jens Hofman, Kramer Moto Guzzi Daytona, D
  5. Gian Maria Liverani, Ghezzi & Brain Moto Guzzi, I
  6. Marco Fiorentini, Ghezzi & Brain Moto Guzzi, I
  7. Just Bamar, Triumph Daytona t595, NL
  8. Mark Ticheler, Hrt Rotax 605, NL
  9. Rolf von der Weyden, BMW, D
  10. Edgar van Egmond, Ducati 900SS, NL

Igjen var Ian Cobby for rask for de andre, men kampen om 2., 3. og 4. plassen var spennende.

d.s.



[Bicilindrica nr 4 1997]